top of page
Search
  • Writer's pictureÅsne Gotehus Køhn

Tidskonsumenter

I min jobb får jeg anledning til å stå nært på mennesker som skal dø, eller som har mistet noen de er glad i. Noe av det som ofte blir nevnt når pårørende skal si noe om et menneske som har gått bort har ofte noe med begrepet «tid» å gjøre. «Han tok seg alltid tid til oss», «Hun hadde alltid tid til en prat». Det er ingen som sier «Hun hadde det alltid så rent og pent», «Ting var alltid på stell hos han». For forvaltning av tid handler om rom for andre og for deg selv.



Når jeg har for fulle dager og uker med for mange arbeidsoppgaver og aktiviteter, kan jeg bli stressa og sliten. Jeg blir en dårligere utgave av meg selv når jeg haster hit og dit for å rekke alt mulig. Og det er gjerne barna mine og mannen min, de som er tettest på meg hjemme, som gjerne får kjenne på konsekvensene av dette. Kort lunte, manglende tilstedeværelse, dårlig humør og kanskje også dårlig søvn. Kanskje en av de fineste gavene jeg kan gi dem jeg elsker er å leve på en slik måte at de ikke alltid møter meg sliten eller stressa? Å hvile og forvalte tida klokt handler kanskje om å elske, både seg selv og andre?




Vi er del av et samfunn hvor det, kanskje ofte umerkbart, forventes full trøkk uka gjennom. I mange miljøer er det status å ha dårlig tid, for det betyr at du har mye å drive med. Det motsatte tyder liksom på at man er ensom, uengasjert eller lat. «Skal se om jeg får trøkt inn en halvtimes kaffepause med deg om 3 uker». Og ofte er vi virksomme på mange plattformer samtidig. Jeg svarer på jobbmail via mobilen mens jeg lager middag, sjekker siste instagram-poster hos mine bekjente (og totalt ukjente), mens jeg forsøker å være tålmodig og tilstede for barna mine som ber meg knyte skolissene. Vi setter krav til oss selv på så mange områder, - vi skal levere på jobb, på hjemmebane, på treningssenter, i vennegjengen. Men vil jeg ha det sånn?


Det er ingenting galt med å ha mye å gjøre i og for seg, være aktiv og engasjert er en god ting. Hver enkelt aktivitet kan ofte være lystbetont i seg selv, men hvordan ser det totale tidsregnskapet ut? Har jeg lagt inn hvile i kalenderen min? Påfyll og alenetid? Har jeg ro til å være i livet? I den fargesterke høsten, i lukten av nytraktet kaffe, til å kjenne det varme vannet på kroppen i dusjen. Eller er jeg overalt og ingensteder? Jeg har et pågående livsprosjekt. Jeg øver på å gå mens jeg går, se når jeg ser, spise når jeg spiser, lytte når jeg lytter og le når jeg ler. Det er lettere sagt enn gjort.


Å si ja til noe vil alltid være et nei til noe annet. Vi har alle de samme 24 timene i døgnet. Bærekraftig tidsbruk handler derfor om prioritering og planlegging. Hva er viktigst for meg nå? Hvordan kan vi forsømme i riktig rekkefølge? Hva må gjøres og hva kan vente?


I et effektivitetssirkus med fulle kalendere kan mye gå tapt. En hel del blir trampet ned under føtter som springer unødig fort. Kanskje vi kan bekjempe grådigheten vår, hangen vår til å få med oss mest mulig, ved å innføre litt mer sosing? Den tida man ikke gjør noe annet enn å konstatere at man ikke gjør noen ting? Og være tilfreds med det? Jeg vet ikke, men jeg tror det finnes mye glede (og helse) i litt velsigna sosing.


Lykke til med et bærekraftig tidsregnskap, du også!




82 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


Post: Blog2 Post
bottom of page