...som gir meg lyst til å bli en #grådighetsbekjemper
Jeg er opptatt av å spise. Ofte og godt. Når jeg legger meg om kvelden hender det at jeg sier til meg selv: «Ah…nå er det bare en natt søvn, så er det heldigvis et nytt måltid igjen!». Tanken på nytrukket kaffe fra presskannen, appelsinjuice med fruktkjøtt, perfekt kokt egg og hjemmebakt brød får meg raskt ut av sengen hver morgen. Nå har ikke jeg søndagsfrokost hver dag, men jeg «rigger meg til» med forskjellig pålegg, tenner stearinlys og koser meg veldig når jeg spiser frokost. Og slik har jeg det faktisk med alle de andre måltidene også. Vet ikke hvor mange dårlige kurs jeg har vært på, men tenkt at dette var verd dagen, for jeg fikk meg jo en god lunsj! For ikke å snakke om middagen. Det er så mange nye spennende kokebøker og matprogrammer som inspirer meg. Mine favoritter er Nigella, Jamie Oliver, Paul Løwe, Tessa Kiros, Robert Maglia, Trines matblogg og nå for tiden - Hanne-Lene Dahlgren.
Sistnevnte er selvutnevnt vegetarentusiast og har hoppet av en strålende karriere i Google med mål om å få ned kjøttkonsumet i Norge med minst 30% innen 2025. Dette har trolig mange selvutnevnte vegetarentusiaster prøvd før. Og jeg har aldri lyttet til deres stemmer. Hvorfor vender jeg nå interessert mitt øre til Hanne-Lene Dahlgren? Jo, fordi hun aller først er matentusiast! Hun har en positiv formidlingsevne og en troverdighet fordi hun kommer med tall og fakta. Og så er timingen selvfølgelig overmoden med tanke på interessen for klima og miljø som nå også berører min generasjon. Og med sine tall peker hun på mitt kjøttkonsum som er preget av grådighet i verdenssammenheng.
Det startet med at jeg hørte et intervju med Hanne-Lene Dahlgren på radioen. Så det var stemmen hennes og måten hun henvendte seg til meg på som gjorde meg interessert. Hun er nemlig den første vegetarianeren jeg har hørt på som ikke har som mål at jeg skal slutte å spise kjøtt og fisk. Og da får hun meg interessert, og jeg kan komme i dialog. Jeg ble i løpet av det radioprogrammet positivt nysgjerrig på vegetarmat. Jeg er alltid på jakt etter nye smaker og råvarer som kan utvide horisonten min. Så hennes nye kokebok «måtte» jeg bare ha. Dahlgren sier om seg selv på sin blogg:
«For meg er en vegetarentusiast en som digger vegetarmat, men ikke at man nødvendigvis utelukker eller ekskluderer noe fra kostholdet av den grunnen.» (…) «Jeg ønsker ikke sette folk i bås basert på deres kosthold, jeg ønsker å inkludere alle i min vegetarentusiasme, uansett om folk fortsatt spiser kjøtt nå og da. Det viktigste for meg personlig er å være en inspirasjon som viser at vegetarmat kan være minst like godt som annen mat.»
Så jeg kjøpte boka, og prøvde ut flere av rettene, og her var det mange nye smaker for min gane. Dette smakte skikkelig godt! På bare noen dager hadde jeg lært meg å massere grønnkål (!), lage cashewkrem med næringsgjær, skrelle og bruke granatepler, lagde de deiligste moser med blant annet søtpotet, bønner og avokado. Og for ikke å snakket om fredagstacoen som nå ble utvidet med en variant laget med sprøstekte linser og nøtter som smakte mye bedre enn den kjøttdeigen jeg har tygget på i over førti år.
Tallene som også overbeviste meg var at 30% nedgang i kjøttkonsumet bare handler om å ta oss tilbake til 80 tallet. Da var vi der. Og jeg husker 80 tallet godt! Vi hadde god mat og varierte middager da også. Men i huset der jeg vokste opp var det én kotelett til hver, og ikke noe fråtsing. Noen dager hadde vi også tomatsuppe og loff til middag. Vi hadde grøt, omelett eller pannekaker uten å tenke på at det var «kjøttfrie middager». Men det var jo det. Så plutselig opplevdes ikke en nedgang i kjøttkonsumet som noen stor utfordring. Bare helt fornuftig og innafor rekkevidde.
Og jeg som kristen med stort engasjement for misjon og diakoni er jo programforpliktet til å være opptatt av «kampen mot urettferdighet», «utryddelse av fattigdom» og «vern om skaperverket». De to første er fra visjonen til NMS og det siste er et av diakoniens fire hovedområder. Så hva hindrer meg i å ta tak i livsstilen min, og være med og bekjempe den grådighetskulturen jeg er en del av? Det er nok mange svar på det spørsmålet. Svar jeg ikke liker å si høyt, men som hvis jeg skal være ærlig, går i retning av: «Jeg har jo råd til å spise det jeg vil. Hvorfor skal jeg unnlate meg noe?» «Jeg merker jo ikke så mye til klimaendringene akkurat her jeg bor i Øvre Telemark». «Jeg lever jo bare en gang, hvorfor skal jeg ikke unne meg alt som er godt?»
Men så kommer det altså folk som Hanne-Lene som klarer å røske meg ut av min velferdsboble. Og hun lykkes kanskje så godt fordi hun gjør det lett og lystbetont for meg.
Jeg velger å bli en #grådighetbekjemper fordi jeg vet at mine valg i hverdagen påvirker mennesker rundt meg. Her i Norge og i ikke minst mennesker i andre land som ikke kan ta de samme valgene.
Comments